Det går lang tid mellom hver norsk fotballroman. Når så en dukker opp er det rimelig å gi den litt oppmerksomhet. At det er en aldri så liten omtale av Strømmen gjør at man til og med kan hevde at det er relevant med en omtale på dette nettsted.

31 år på gress er debutromanen til Arild Stavrum. Mannen bør være kjent for de fleste som følger norsk fotball. For eventuell yngre lesere kan det nevnes at han var en av tre Ser i Molde. At han ikke var den Sen som ble proff i Manchester United er ikke noe jeg-personen i boka forsøker å skjule. Stavrum har likevel lykkes med å få en brukbart interessant CV som proff. For lesere av Aftenposten vil han også være kjent som en relativt uredd og direkte kommentator.

Boka handler om jeg-personen Joakim som er en fotballspiller på hell, fortapt i Rosenes by. Boka veksler mellom nåtid og tilbakeblikk på Joakims karriere som har betydelig høydepunkter, men aldri helt tilfredstiller hverken Joakim og hans fars forventninger. Nåtidsbeskrivelsene tegner et bilde av en hverdag preget av oppbrudd, usikkerhet, rutiner og flyktige relasjoner. Intensiteten i første halvdel av boken ganske lav, men forfatteren lykkes med å tegne detaljert bilde av livet til en Tippeligaspiller på hell og er dermed et interessant innblikk i hverdagen til en som har fotballen som levebrød. I siste halvdel av boka blir innsikten i miljøet stadig bedre og forfatteren introduserer elementer som bidrar til å heve spenningsnivået ytterligere. At Stavrum ikke legger noe i mellom i sin omtale av personer fra virkeligheten eller klubber bidrar også til å gi boka en viss snert. Boka er lettlest og raskt glemt, men verdt å avse litt tid til.

Vi går inn i et nytt rom. Et rom klubben tydeligvis også bruker til lager. Her står gamle fysioterapibenker. Har vi hatt så mange skader at vi har slitt ut behandlingsbenker? Alle rommene er hvit. Som på hele stadion. Og den eneste fargen som bryter er blå. Detaljer som er blå. Skal være gjennomført slik at de ikke skiller seg fra klubbens farger, drakter. Det er fint. Det er greit når det gjelder klubber som Molde, med blått og hvitt. Men tenk om for eksempel Strømmen skulle bygge et stadion slik. Alt interiør i rødt og sølvfarget. De kunne ha arrangert gay-disko i helgene (side 154).

Anmeldelse
Arild Stavrum
31 år på gress
248 sider. Forlaget Oktober. 2008