Jeg så på feiltrykkene før jeg skulle dumpe dem. Jeg likte den grå fargen og den strukturpregede, litt jålete kartongen. På forsiden et eneste ord i myndige, svarte blokkbokstaver: BRUKSANVISNING. Ikke noe annet. Men var ikke det en fiks tittel på en diktsamling, da? Modernistisk, stringent, mangetydig? Altfor radikal for Esteban Carlos, tenkte jeg tilfreds. Avgjørelsen tok seg selv. Vanskeligere trengte det ikke å være. Så snart det ble mulig, foretok jeg mitt siste raid til Marilenas kontor og satte et par linjer tekst til, i store typer: Dikt av Raúl Escalera. Havana, 1980. Jeg var så fornøyd med min løsning at jeg bestemte meg for å spandere rød farge på resten av omslagsteksten. Jeg hadde sette en boks rødt i materialskapet til Chaco. Grått og rødt er vakkert sammen.